07.02.2015

Kom over denne artikkelen på aftenpostens hjemmesider og tenkte å dele den med dere, da jeg synes budkskapet er viktig og noe som bør belyses. Virkelig noe å tenke over. Forfatter Miriam Langmoen - Oppdatert: 07.feb. 2015 15:43 - Kilde: HER

Når offeret straffes for å være forsiktig

Jeg skrek ikke, slo ikke, prøvde ikke å stikke av fra mannen som allerede hadde krenket meg. Så dette var ikke en ordentlig voldtekt.
Det var en mørk, mørk natt, og jeg vandret alene gjennom Slottsparken da en mann med kniv hoppet ut av en busk og voldtok meg. Mishandlet og forslått ringte jeg politiet, som tok meg med til voldtektsmottaket og sikret biologiske spor.
Sånn skulle det ha vært.
Men sånn var det ikke.

Han var ingen aggressiv eller bevæpnet mann, men en ressurssterk student som ikke ville ta «nei» for et svar. Han var hyggelig, morsom og intelligent, selverklært idealist. En kjernekar på alle måter bortsett fra den viktigste.

«Nei», sa jeg. «Jeg prøver å sove. Ikke gjør det.» Jeg lå ved siden av ham, hadde ryggen snudd mot ham og krøllet meg sammen.

Han lo som om jeg hadde sagt noe morsomt. «Åh, ikke vær sånn! Kom igjen, da. Jeg vet du vil.» Hendene hans var på meg, i meg, hva skal jeg gjøre, hører han ikke hva jeg sier?

«Seriøst. Jeg vil ikke. Jeg er trøtt, haha.» Jeg lo litt tynt jeg også, altfor å holde ham rolig, må ikke eskalere situasjonen, hva om han slår?

Jeg var sjokkerende rolig

Jeg har, i likhet med mange andre, prøvd å forestille meg hva jeg ville gjort dersom jeg ble utsatt for en voldtekt. Jeg har drømt om hvordan jeg ville skreket så høyt jeg kunne, satt kneet i skrittet på en skummel, ukjent mann og stukket nøkler mellom knokene før jeg slo.

Det ble ikke sånn. Jeg skrek ikke, jeg slo ikke. Jeg prøvde ikke å stikke av. Jeg var sjokkerende rolig.

Jeg ligger ved siden av en fysisk sterk mann som ignorerer mine ønsker og tar seg til rette på kroppen min, tenkte jeg. Jeg må ikke gjøre ham sint. Jeg må ikke sette meg selv i fare.

Slike tanker blir ikke premiert av det norske rettssystemet. For som jeg fant ut i ettertid: jeg ble ikke voldtatt. Jeg ble utsatt for «seksuell handling med noen som ikke har samtykket til det». Voldtekt skjer bare når gjerningspersonen bruker vold eller har en truende adferd, eller hvis offeret er bevisstløst eller ikke kan motsette seg handlingen. Du kan stå og skrike «Nei!» så mye du vil, men dersom en overgriper ignorerer deg og fortsetter uten vold, så teller det ikke som voldtekt.

Det var ingen vold involvert for meg, ingen eksplisitte trusler. Så kan man jo spørre seg ? med en mann 20 cm høyere enn meg og 30 kg tyngre; hvor eksplisitt må en trussel være for at jeg skal bli redd?

Da han la hånden på halsen min, var det en trussel? Han sa jo ingenting, gjorde ingenting. Det var ikke vondt. Jeg pustet uten problemer. Teller det?

Straffet for å ha vært forsiktig

Jeg kunne ha sjekket om han var villig til å bruke vold. Jeg kunne prøvd å komme meg unna. Det var en risiko jeg ikke ville ta.

I dag sitter jeg med en vond følelse av å bli straffet for å ha vært forsiktig. Jeg torde ikke å teste hvor langt han var villig til å gå, denne mannen som allerede hadde krenket meg, så dette var ikke en ordentlig voldtekt.

Jeg satte min fysiske sikkerhet først. Nå får jeg ikke lov til å sette et skikkelig navn på det som skjedde. Det føles som å få en ørefik av straffeloven.

Forestill deg at du kommer hjem fra jobb til knuste vinduer og lyder fra kjøkkenet. Vil du da løpe inn og konfrontere en potensielt farlig tyv? Neppe. De fleste av oss låser oss heller inne på badet og ringer politiet. Det er det vi bør gjøre.

Men ikke ved overgrep, altså.

Kanskje vi skal døpe om «innbrudd» til «veldedighet uten samtykke», hvis du ikke havner i basketak med tyven og setter deg selv i fare? Det lukter nytale à la George Orwells 1984 lang vei.

Ikke nok med et enkelt «nei»

Under den nåværende definisjonen av voldtekt anes konturene av et mer middelaldersk tankegods. Når loven sier at seksuell omgang må inneholde vold eller trusler for å kunne regnes som voldtekt, innebærer det en forventning om at offeret må slåss imot for at vi skal være sikre på at han eller hun egentlig ikke ville det. Et enkelt «Nei» holder ikke.

Hvor er forståelsen for at man ikke vil utsette seg selv for risiko i en allerede farlig situasjon? Hvor er forståelsen for at hjernen stopper opp, kroppen stivner, at man ligger så stille man kan og håper man ikke dør?

Jeg bestrider ikke at vold og truende adferd bør være en skjerpende omstendighet i voldtektssaker. Jeg bare lurer på hvorfor voldtekt ikke er voldtekt uten vold eller trusler.

Den rødgrønne regjeringen ville utvide voldtektsdefinisjonen til å gjelde all seksuell omgang uten samtykke, og de blåblå har fortsatt arbeidet med dette. Bra. Men Oslo-politiet, Kripos, Advokatforeningen og Riksadvokaten med flere har gått mot det nye forslaget. De mener det blir for vanskelig å dømme noen for voldtekt basert på manglende samtykke.

Argumentet holder ikke. Vi kan ikke basere rettssystemet vårt på hvor vanskelig det er å etterforske alvorlige lovbrudd. Dessuten endrer etterforskningsmetoder seg i takt med tiden. Allerede forekommer saker der overgriperen har filmet eller tatt bilder av selve ugjerningen. Når stadig mer kriminalitet blir digitalt dokumentert, får politiet et nytt verktøy i etterforskningen.

Handler om mer enn jus

I tillegg viser forskning at nesten to av tre overgripere forgriper seg mer enn én gang. Vi kan tenke oss at noen blir voldtatt, unnskyld, utsatt for en seksuell handling de ikke samtykket til og politianmelder det. Det finnes ingen fysiske spor. Overgriperens ord står mot offerets.

Men så undersøker politiet overgriperens sosiale sirkler: familiemedlemmer, ekskjærester, studiekamerater. Plutselig dukker det opp to nye personer som, uavhengig av hverandre, kan fortelle om lignende hendelser tidligere. Det styrker sakens og offerets troverdighet massivt.

Men til slutt handler det om mer enn det juridiske. Vi lærer allerede i ung alder å følge «stoppregelen». Vi forteller barn at de må respektere det når noen sier nei i lek. I 2015 er det heldigvis åpenbart for de fleste at det å trenge seg på en annens kropp mot vedkommendes vilje er en alvorlig krenkelse.

Dersom vi utvider voldtektsbegrepet til en samtykkebasert definisjon, sender vi ut et signal om at vi som samfunn respekterer enkeltindividets rett til å bestemme over sin egen kropp, uten betingelser.

Det er så enkelt som å kalle en spade for en spade. La meg få lov til å si at jeg er blitt voldtatt ? om ikke annet, så i hvert fall til meg selv.

Forfatter: Miriam Langmoen

Jeg er heldig...

..som bor i Norge. Stort sett alle som bor i Norge er det. Vi kan nesten si vi har vunnet i Lotto hele gjengen. Selvfølgelig gjelder ikke dette for alle, men for veldig, veldig mange av oss. Alle dører står åpne for oss og muligheter vi tar for gitt, muligheter vi til og med tar oss friheten til å klage over er muligheter som bare eksisterer som en vag drøm i bakhodet hos millioner av mennesker.  Mens vi drømmer om at skoledagen skal bli slutt, drømmer andre om at de en dag skal få muligheten til å ta del i det en ny skoledag starter. Mens vi klager over at #ruter har blitt altfor dyrt, finnes det mennesker som knapt har sett biler og må benytte seg av beina for å gå strekninger vi aldri ville vurdert å begi oss ut på engang. Vi er så heldige i dette landet, og det vi tar som en selvfølge er faktisk et privilege vi er så heldige å ha. Jeg sier ikke at jeg er noe bedre, jeg er som alle andre alt for dårlig til å sette pris på det jeg har. Jeg drømmer stadig om materialistiske gleder og tar meg ikke ofte nok tiden til å verdsette tingene jeg har og de viktige tingene i livet. Derfor har jeg satt meg som nyttårsforsett å være mer takknemlig. Når det skal sies setter jeg faktisk pris på og er veldig takknemlig for alt jeg får oppleve og alle tingene + mulighetene jeg blir gitt, men kan bli langt bedre. Jeg setter pris på tingene idet jeg får dem, men er ikke i stor nok grad flink til å verdsette ting og muligheter i lengden. Noen som kjenner seg igjen? Vi er alle litt bortskjemte i dette landet, kanskje ikke på den måten som først dukker opp i hodet på en, men i det store bildet er vi det. Ingen av oss kan forandre verden, hvertfall ikke på egenhånd, men det minste vi kan gjøre er sette pris på de mulighetene vi er gitt og hvor heldige vi er. Vi kan ikke noe for at vi ble født norske, vi var rett og slett bare heldige. Men alle er ikke like heldige som oss, og for deres skyld burde vi alle bli flinkere til å ta oss noen sekunder og bare være glad. Glad fordi vi har så mye. Glad fordi vi har alle muligheter åpne. Glad fordi vi ble gitt sjansen til selv bestemme over egen fremtid, desverre er det ikke alle som kan si det samme... Så istedenfor å klage over alt du ikke har, hva med å glede deg over det du faktisk har? Dette er et punkt jeg selv må jobbe med, men det handler om å være bevisst. For i sluttenden dør vi alle alene og alle dine ting har ikke lenger noen verdi. For hva er en gjenstand uten eier? En gjenstand er verdifull fordi vi gjør den det. Merker dette ble litt rotete og vet ikke om det kommer noe meningsfult ut idet fingrene mine flyr over tasturet, men i det store og hele er er det ikke gjenstander som definerer deg, men hvilke valg vi gjør og hvordan vi velger å benytte vår tid på jorden. Så start allerede imorgen med å verdsette livet og sette pris på alle privileger du og jeg har. 


Det var dagens visdomsord, ble et litt rotete innlegg, men vanskelig å skrive et ryddig innlegg når det er smålig kaos i hodet.  Håper det kom noe meningsfullt ut..

Gratis bloggdesign fra Blogg.Wiki

hits